I bibelgruppen i går snakket vi om å bli mer lik Jesus, og hvordan vi kan klare det. Det første vi må gjøre for å klare dette er å se på hva Jesus gjorde da han vandret rundt på jorden.
Jesus oppholdt seg blant de utstøtte i samfunnet. Han var blant mennesker som trengte ham, og som han ønsket å vise sin kjærlighet til. Han kunne ha valgt å sitte hjemme med disiplene sine, kanskje snekre litt, og på den måten leve et komfortabelt liv. Men det var ikke det som skjedde. Jesus var en menneskefisker, og han sier at vi skal være det samme.
Jesus var også radikal i sin samtid. Skal vi være like Jesus, må også vi våge å være radikale. Det står klart og tydelig i Bibelen at vi ikke skal bli lik denne verden. Jeg for min del er dessverre altfor lik denne verden, og det tror jeg gjelder mange kristne. Det er bare så vanskelig å stå i mot av og til. «Det enkle er ofte det beste», sier Rema 1000. Har de rett? Nei. Likevel er det ofte slik vi tenker. Vi vil ha det enklest mulig for oss selv, mes mulig komfortabelt, akkurat som jeg vil ha det. Så lenge JEG får det jeg ønsker meg, har jeg det bra. Da er jeg fornøyd med tilværelsen. Er det egentlig slik vi vil ha det? Jeg tror ikke det. Jeg sier ikke at vi ikke skal ha det bra. Det er lov å være fornøyd med det en har, men samtidig er det så viktig at vi glemmer oss selv av og til. Vi må ta steget ut av komfortsona (sakte, men sikkert), og SE ANDRE. Og ikke bare se dem, men gjøre noe for mennesker rundt oss.
Hva med å bruke de 10 minuttene du tror du ikke har til overs, på å tilby en fattig tigger å kjøpe mat til ham? Hva med å gi et lite smil til den gretne bussjåføren eller til ekspeditøren når du handler dagens middag? Det er så lite som skal til for å gjøre hverdagen for andre bedre. Vi må ta oss tid til å stille oss selv dette spørsmålet: «Hva ville Jesus ha gjort?» Han ville i alle fall ikke snudd seg en annen vei om en rusmisbruker kom bort og spurte etter småpenger. Jeg vet ikke hva han hadde gjort, men han hadde i det minste gitt ham et smil. Kanskje han hadde gitt ham en tier, kanskje ikke. Kanskje hadde han tatt ham med på Rimi og kjøpt mat til ham. Eller kanskje han bare hadde slått av en prat med ham, og på den måten vist ham den omsorgen og kjærligheten han så gjerne vil gi oss mennesker.
Jeg er ikke noe prakteksemplar. Tvert i mot. Det er mye for min egen del jeg skriver dette innlegget. Tanken på å være et medmenneske skremmer meg litt. Er ikke det egentlig en sprø tanke? Jeg kan ikke telle hvor mange ganger jeg har sagt «nei, dessverre» til en som har tigget etter penger, og så bare spurtet videre uten så mye som å gi et smil en gang. Dette er bare et av flere eksempler hvor jeg utvilsomt kunne handlet annerledes. Jeg er absolutt ikke noe prakteksemplar, og det er heller ikke det vi skal være. Vi blir aldri Jesus, men vi skal strebe etter å bli LIK ham. For å klare dette, må vi gjøre som Jesus, og vi må være som ham: Ved å vise kjærlighet til menneskene rundt oss!
På slutten av bibelgruppa i går utfordret vi hverandre. I løpet av den neste uka skal vi gjøre noe bra for noen andre. Det trenger ikke være så stort, men det skal være en situasjon der vi føler oss utfordret. Blir du med på utfordringen?
